Dette er et betalt samarbeid

I oktober har vi et samarbeid med Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep Oslo hvor vi samler inn hemmeligheter fra personer utsatt for overgrep og deres pårørende. Målet for dette samarbeidet er å spre kunnskap om incest, seksuelle overgrep og seksuell trakassering, og tydelig vise hvilke hjelpetilbud som finnes til utsatte og pårørende.  

Tidligere har vi skrevet om hvilken betydning dette prosjektet har for både SMISO Oslo og for utsatte, og en   bloggpost om hjelpetilbud og omfang av overgrep i Norge. 

Dette er et utdrag fra et intervju med psykolog og traumespesialist Judith van der Weele i tidsskriftet «Ikke Stikka». I intervjuet går vi inn på tilhørighet etter å ha opplevd seksuelle overgrep, og hva man kan gjøre for å håndtere traumer og triggere.

 Ønsker du å lære mer om tematikken rundt incest og seksuelle overgrep? Ønsker du å få inn innsikt i senvirkninger, eller lese personlige historier fra incestutsatte? Du kan abonnere gratis på magasinet ved å kontakte post@smioslo.no. «Ikke Stikka» kommer ut én gang i året. Neste utgave kommer i januar 2019.

 

 

– Hvilken rolle spiller tilhørighet i livene til overgrepsutsatte?

 – Tilhørighet for incestutsatte er i utgangspunktet farlig. Tilhørigheten har blitt forgiftet. På den ene siden handler jo tilhørighet om hvor man kommer fra geografisk. Har man blitt utsatt for overgrep i sin biologiske familie kan tilhørigheten til et sted hvor man har så dårlige minner være svært vanskelig. Så hvis noen spør «hvor kommer du fra» kan det være vanskelig å beskrive hvem man er, uten å ta med familien sin.

– En annen del er tilhørighet til seg selv. Det å bli trygg hos seg selv kan være vanskelig for incestutsatte. Mange tenker at «på grunn av det jeg har blitt utsatt for, hører jeg ikke til i verden». Så en grunnleggende tanke mange har er frykten for å bli sviktet på nytt så fort man finner et nytt sted man føler tilhørighet.

 

 

– Er det en forskjell på de relasjonene man får i barndommen, kanskje spesielt til familien og til hjemstedet sitt, og de nye relasjonene man får som ungdom eller i voksen alder?

 – Mange steder er tilhørighet til slekten både «pusten og livet». Men vi i Norge lever også i en kultur hvor tilhørighet mye mer forankres i en selv og sine: «hvem er det jeg vil være sammen med», eller «hvem er min gruppe». Vi har en mye større mulighet til å definere oss selv. Men da spør jeg: Kan vi definere oss selv?

– Jeg tror de grunnleggende, tidlige relasjonene er mer definerende og sterke sammenlignet med de nye relasjonene vi får i voksen alder. Men over tid kan også de nye relasjonene påvirke det som var. Sporene fra barndommen kan blekne.

– Man sier at kroppen husker alle traumer. Mange utsatte går med spenninger eller kramper i hverdagen uten å nødvendigvis ha tilgang til egne traumer. Hvordan kan man jobbe med dette?

 – Det er to grunntrinn her: det ene er å si til kroppen at «jeg vet ikke hva som har skjedd, men jeg tror på deg».

– Så må man gradvis øve på å gi seg selv det som trengs, og så kommer en sorgprosess etter man har begynt å lytte.

Judith kaller dette «fryktverdenen». Den kan være vanskelig å gripe ordentlig rundt, men kan likefullt påvirke oss svært mye. Det viktige er å lytte til denne «verdenen» og lytte til hva man faktisk trenger.

 

 

– Det andre er å si at det som skjedde ikke skjer lenger, gitt at man er i trygghet i dag, og at man nå kan gi seg selv rom til å forstå at det vonde er forbi. Man kan si til seg selv «i dag skal jeg spise is og kose meg». Ligg en halvtime ekstra i sengen; gi kroppen hvile. Bevisste opplevelser om at situasjonen er annerledes i dag er sentralt i det å arbeide med seg selv. Men det er viktig at man anerkjenner kroppens minner, i tillegg til at man gir seg selv rom for å skape nye opplevelser.

Erkjennelse er viktig for overgrepsutsatte, forklarer Judith, både når det gjelder overgrepet og ens egne reaksjoner på dette. Dette innebærer at man er villig til å tilgi seg selv for ting man kan ha blitt tvunget til å gjøre eller måten kroppen reagerte på som man skammer seg over.

– Det er lettere å ha det bra med seg selv hvis man snakker sant om livet. Løgn, unngåelse og dissosiasjon gjør at man ikke har et fundament som er sant. Det er befriende å kunne snakke sant, men da må man vite at det finnes en trøst der, at livet ikke går til grunne hvis man snakker sant.

Judith understreker at dette er et stort arbeid. – Men en forutsetning for å kunne være et godt medmenneske, er at man må kunne tilgi og være ærlig med seg selv.

 

 

 

– Mange som har vært utsatt for overgrep får en rekke triggere som kan påvirke livet mye. Hvordan kan man lære å takle triggere så det ikke hemmer en i hverdagen?

 – Unngåelse gjør ting verre. Det blir flere og større ting man ikke takler hvis man unngår det som trigger en. Det å fatte mot til å utfordre triggere er et svært viktig arbeid.

Men, sier hun, for å takle en trigger må man vite hva det kommer av.

– Hvis man strever med å ta bussen kan det være viktig å vite at det for eksempel kan være fordi man er redd for å treffe overgriperen sin.

Så fort man vet dette, sier Judith, blir det lettere å lage en plan for å møte denne triggeren. Man kan forberede seg selv ved å si beroligende ting til seg selv: overgriperen er ikke her, vedkommende bor ikke i samme by, man tar ikke bussen til stedet hvor overgrepet skjedde. Hun foreslår i tillegg pusteøvelser for å håndtere umiddelbare reaksjoner som kan komme på bussen eller lignende steder.

– Løsningen er uansett ikke å la være å ta bussen, da kan det eskalere til at man til slutt ikke reiser ut i det hele tatt.

– For mange overgrepsutsatte er relasjoner og kanskje spesielt dannelsen av nye relasjoner svært vanskelige. Hvordan kan man jobbe med dette?

 – Utfordre frykten din. Men gjør det i små steg. Så det å være en del av en gruppe, kjenne at man klarer å være tilstede, kan være et godt første steg. Videre kan man kanskje fortelle noe om seg selv, så kan man gå videre til å gråte, lene seg på andre. Dette er også en prosess som tar flere år.

 

 

Likevel er det viktig ikke å lete etter «perfekte» mennesker, sier hun. Man bør prøve å danne relasjoner til mennesker som ikke har de samme kvalitetene til menneskene som har traumatisert en, som er stabile og kanskje litt kjedelige. Hun mener vi mennesker er avhengig av å lene oss på hverandre. Vi kan ikke bare høre til oss selv, sier hun; vi hører til i våre relasjoner. Det er nettopp dette som er vanskelig for incest- og overgrepsutsatte.

– Vi mennesker er ganske enkle. Vi har en assosiativ læring om livet. Hvis jeg lener meg inn til noen og stoler på noen, men så opplever jeg at det fører til vold, så vil det gjøre at jeg trekker meg tilbake.

– Heling handler jo om å stadig lene seg på andre og kjenne at man ikke blir utnyttet, at man kan stole på hverandre. Men man trenger trening om og om igjen for å få den følelsen. For incestutsatte som ikke har nettverk, kan det være svært vanskelig å utvikle en ny identitet.

Det positive i arbeidet er viktig, understreker hun, «vårtegnene», som man føler kan være med å gi nye krefter til å utfordre seg selv, eller ta en relasjon til et nytt nivå.

– Det er mer fødestue enn gravplass å jobbe i dette feltet, sier hun og smiler.